Landslagets siste samling har gitt oss flere svar. Dessverre overdøves det positive av det negative. Mye av dette skyldes sjansesløseri, samt vår evne til å bestandig tabbe oss ut på slutten av kampene.
Som kjent er fotball spill-motspill. Vi må tåle (og trene på) det faktum at EM-klare lag som Tsjekkia og Slovakia har perioder der de presser oss, og vi tvinges til å legge oss lavere for å forsvare. Det er i disse fasene, ofte mot slutten av kampene, at spillet blir for nervøst med overkompliserte pasninger og lite kontroll. Dette bør landslaget ha som hovedfokus for å bedre.
Det at vi ikke klarer å stenge igjen mot slutten av kampene, er ikke noe nytt fenomen under Ståle Solbakken. I EM-kvalifiseringen i 2019 med Lars Lagerbäck som trener, så vi lignende problemer, eksempelvis i hjemmekampene mot Romania og Sverige.
Ståle Solbakken har rett i at vi har blitt gode på å dominere ballinnhav og skape sjanser mot etablert forsvar. Å dominere ballinnhav og stå høyt er også en måte å forsvare på. Likevel evner vi ikke, som de fleste lag, å gjøre dette konsekvent i 90 minutter. Vi må tåle å bli spilt lave innimellom, være mer kyniske og gjøre det som kreves for å forhindre motstanderens store enkeltsjanser. Slovakias scoring var et skrekkeksempel på individuelle feil, som i flere tilfeller burde vært enkelt å avverge.
Isolert sett spiller vi en god kamp i majoriteten av tiden, og skaper nok til å avgjøre lenge før det blir 1-1, til tross for straffebom og stolpeskudd.
Det er også verdt å nevne at det er vanskelig å vurdere toppnivået til våre største stjerner, som Haaland og Ødegaard, i slike privatlandskamper. Tsjekkia-kampen kan ha vært Haalands dårligste, delvis på grunn av et skadespøkelse med tanke på kommende viktigere kamper.
Les også: Norges landslagsdrakter fra 1990 til i dag
Riktig mann?
Spørsmålet om Ståle Solbakken er riktig mann har vært omdiskutert. Per i dag har han samme poengsnitt som Lagerbäck, med 1,76, men etter en kamp mindre. Hovedkritikken baserer seg på at vi under hans tid også har fått opp bedre spillere.
Ole Gunnar Solskjær er et navn som ofte nevnes som en mulig etterfølger. Men heller ikke Solskjær er nødvendigvis en mirakelmann. Med ham ville troppen sannsynligvis ha vært den samme, og det er vanskelig å se om han har en oppskrift på hvordan vi skal avverge store individuelle feil/få opp effektiviteten.
Både Per-Mathias Høgmo og Lars Lagerbäck måtte gå av etter 35 kamper. Nå, med Solbakken ved roret for sin 34. kamp, står vi overfor et kritisk spørsmål: Er det den nåværende landslagsledelsen eller må vi ansette nye for å best ta fatt på og løse to vesentlige utfordringer – sjansesløseriet og de enkle målene imot?
Uten tydeligere alternativ, og så lenge Solbakken har tillit i garderoben, bør han fortsette. Han er åpen om at han ser de samme problemene som oss andre, og spillerne selv har fortalt at defensive prinsipper og struktur er høyt på dagsorden, og ikke minst fremstår tilliten til Ståle som høy – foreløpig.
