Fabrizio Romano melder at samtalene mellom Manchester United og Ole Gunnar Solskjær er «positive». Kristiansunderen kan nærme seg et sensasjonelt comeback som midlertidig manager.

Reaksjonene handler naturligvis om følelser, om uforløste kapitler og om romantikken i at legenden kommer hjem for å redde klubben igjen.

Men det er en avsporing.

Solskjær er hundre prosent riktig mann for United akkurat nå. Men ikke av årsaken folk tror. Det handler ikke om nostalgi. Det handler om ren, kynisk taktikk og en tropp som skriker etter en formasjonsendring.

Liverpools nei, Uniteds ja

For å forstå hvorfor Solskjær passer nå, må vi forstå hvorfor Ruben Amorim feilet.

Da Jürgen Klopp ga seg i Liverpool, banket Amorim på døren. Han var tydelig: «Min fotball er trebackslinje med aktive vingbacker.» Liverpool analyserte troppen sin, så på kostnaden av å endre alt, og sa nei takk. De fant Arne Slot og hans 4-3-3 i stedet, som passet materialet.

United gjorde det motsatte. De ignorerte at troppen ikke passet, og ansatte Amorim.

Nå, 14 måneder senere, ser vi resultatet. Amorim har fått vinduer til å hente spillere, men prioriteringene har vært … interessante. Han har hentet én vingback i Dorgu. Resten av pengene er kastet etter angrepsstjerner: Bryan Mbeumo, Matheus Cunha og Benjamin Sesko.

Alle er klassesigneringer. Men i Amorims rigide system har de skapt et luksusproblem snarere enn et velsmurt maskineri.

En friere offensiv

Amorim nektet å vike fra prinsippene sine. Både fans, eksperter og styret har tryglet om en omlegging til fire bak for å få plass til stjernene. Amorim sto på sitt.

Det er her Solskjær kommer inn som den perfekte brikken i puslespillet.

Solskjær er pragmatiker. Han sverger til fire bak; to stoppere og to klassiske backer. Det løser den defensive floken umiddelbart.

Men det er offensivt det virkelig blir spennende. Solskjær er, lik sitt forbilde Sir Alex Ferguson, en trener som gir angrepsspillere kreativ frihet. Han tror – i likhet med Carlo Ancelotti – at de beste spillerne tar de beste valgene selv, så lenge det skjer med kontrollert risiko.

Under Solskjær kan vi for første gang få se et United i en 4-2-3-1 som utnytter den enorme offensive kraften som nå faktisk er i klubben.

Se for deg denne rekken: Matheus Cunha til venstre. Bruno Fernandes tilbake i favorittrollen som tier. Bryan Mbeumo til høyre. Benjamin Sesko på topp.

Det er en angrepsrekke som får vannet til å løpe i munnen på fansen, og som var umulig å komponere i Amorims system. I bakhånd har man Amad, Mount og Zirkzee.

Mainoo-faktoren

Det er også et annet, kritisk element som taler for Solskjær: Kobbie Mainoo.

Juvelen fra akademiet har vært ute i kulden under Amorim. Rapporter fra Manchester Evening News hevder at ledelsen har vært dypt bekymret over Mainoos manglende spilletid, og at dette har vært et hett tema på styrerommet.

I Solskjærs system er Mainoo en selvskreven brikke på den sentrale midtbanen. Solskjær vil ikke bare bringe tilbake formasjonen som passer stjernene; han vil reintegrere klubbens fremtid.

På kort sikt finnes det ingen bedre taktisk match enn Solskjær. Han kan låse opp det offensive potensialet Amorim kjøpte, men nektet å bruke riktig.

Og skulle han få denne angrepsrekken til å skinne frem mot sommeren, skal du ikke se bort ifra at «vikaren» blir permanent. Igjen.