Det har gått over en måned siden den norske landslagsspissen sist kunne feire en scoring i Crystal Palace-drakten.
Med 367 målløse minutter fordelt på de siste fem kampene, begynner spørsmålene å melde seg.
Uansett hvilken kontekst man legger til grunn, er de underliggende tallene krystallklare. De viser et klassisk og brutalt tilfelle av en spiss som lider av det man gjerne kaller «isolert target man»-syndromet.
Her er en analytisk gjennomgang av hvorfor Strand Larsen sliter med å produsere målpoeng:
Minimal offensiv produksjon
For å score mål, må man komme til sjanser. Tallene til nordmannen skriker av en spiss som rett og slett ikke får ballen i farlige nok posisjoner.
- Fraværende xG: På nesten fire hele fotballkamper (367 minutter) har han produsert en samlet forventet mål-verdi (xG) på usle 0.96. Han skaper altså ikke nok til å forvente mer enn knapt ett mål til sammen i denne perioden.
- Få avslutninger: Han står med totalt 6 skudd på 5 kamper. I oppgjøret mot Leeds noterte han seg for null skudd.
- Lav kvalitet: Han har kun hatt én definert stor sjanse i denne perioden (et stolpetreff borte mot AEK Larnaca). Resten av avslutningene er ufarlige forsøk hvor kvaliteten på skuddet (xGOT) konsekvent er lavere enn xG, noe som betyr at skuddene reddes enkelt.
Ekstrem isolasjon og balltap
Strand Larsen er knapt involvert i det oppbyggende spillet til Palace. Når han først får ballen, ender det altfor ofte med at laget mister den.
Nordmannen snitter på svært lave 20–30 touch per kamp. Det mest ekstreme eksempelet kom mot AEK Larnaca, hvor han spilte i samtlige 120 minutter, men kun var borti ballen 37 ganger. Dette vitner om et lag som sliter massivt med å finne spissen sin.
Når han under press på motstanderens halvdel forsøker å involvere seg, faller pasningsprosenten hans ned på 40-tallet. Balltapene er hyppige:
- Mot Fiorentina: Mistet ballen 14 ganger på kun 30 touch.
- Mot Leeds: Mistet ballen 11 ganger på kun 23 touch.
Brukt som oppspillspunkt, ikke avslutter
Ser vi på duellspillet, blir det tydelig hvordan den taktiske strukturen tvinger ham til å ta beintøffe kamper med ryggen mot mål, i stedet for å true bakrommet.
Han kastes inn i mange krevende hodedueller mot midtstoppere (blant annet seks mot Leeds, syv mot Newcastle og seks mot Fiorentina), men vinner som regel under halvparten av dem.
Den totale distansen han fører ball fremover er nesten ikke-eksisterende. Mot Leeds hadde han faktisk en negativ progresjon (-2.2 meter). Det understreker at han nesten utelukkende mottar ballen feilvendt og presses bakover i banen av motstanderne.
«Mateta-effekten»
Det psykologiske aspektet skal heller ikke undervurderes for en spiss. I fire av de fem siste kampene har Strand Larsen blitt byttet ut – eller kommet inn for – Jean-Philippe Mateta, som regel rundt 60–70 spilte minutter.
Når man som spiss står der med knapt 20 touch, null skudd og har stanget feilvendt mot sterke stoppere i en time, er det lett å forstå at selvtilliten foran mål kan svikte de få gangene sjansen faktisk byr seg.
Du må være logget inn for å kommentere på denne artikkelen.
Logg inn eller registrer deg